Det å vokse opp uten en far.

  • Skrevet 09.07.2012
  • Klokken 01:20

Dette innlegget er mest til hjelp for meg selv med å få ut følelsene og tankene mine.

De fleste som kjenner meg vet at jeg har vokst opp uten faren min. Jeg tok mine første skritt uten han, sa mitt første ord, startet i barnehagen og på barneskolen og nå er jeg ferdig med ungdomsskolen og skal starte på vidregående. Jeg og mamma klarte oss helt fint uten han. Men jeg hadde jo mange spørsmål til moren min, siden alle andre hadde en pappa bare ikke jeg. Hun sa bare hun ikke visste. Og jeg vet enda ikke hvorfor han stakk, mamma har sakt bare de krangla og jeg ikke har noe med om hva de kranglet om.

Det her er en ting som er VELDIG personlig for meg, og jeg har tenkt ofte på det i flere år nå. Men jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med saken, og om hvordan det kan endre ting om det blir positivt eller negativt for meg. Jeg hadde veldig vannskligheter med å snakke om det før når jeg var liten og det er lettere for meg å fortelle folk om det nå. Jeg fikk alltid spørsmål av de andre barna: Hvem er faren din? Hva heter han? Hvor bor han osv? Og jeg hadde ikke svaret på noen av spørsmålene så alt jeg hadde å si var: "Jeg vet ikke..", hva mer kunne jeg si?  

Når jeg var 7 år ca, så fikk mamma en telefon om at han ville møte meg. Og mamma sa ja og vi møtte han, tror vi hadde kontakt i ca 1 år (husker ikke helt). Det eneste jeg husker av han er at han var flink til å lage mat, hadde masse bøker og var pc nerd. Men så mistet vi litt mer og mer kontakten. Og når jeg tenker meg om så tror jeg at jeg kan takke meg selv for det, jeg syntes egentlig det var kleint at mannen bare kom inn i livet mitt når han aldri hadde vært der før, så det var så rart. Så når han ringte til mamma, så ville jeg ikke snakke med han. 
 
Alle andre har alltid hatt en pappa som de har fått et godt forhold til, så det er ganske rart at jeg ikke har min her. Men nå har jeg virkelig sitti å tenkt idag, om skal jeg prøve å ta kontakt med han eller ikke. Snakket med en venn istad helt random om dette, og han sa jeg burde gjøre det før det er forsent. Og det er jo sant, for hvis det blir forsent endag, så kommer jeg til å kanskje angre resten av livet at jeg ikke tok kontakt. Men jeg føler det blir så vanskelig og rart.. Og jeg lurer på om det  blir kleint eller hvordan det blir, det er liksom så "skummelt". Og i tillegg føler jeg ikke at jeg får noe serlig tid til å besøke en ''ekstra person'' nå med alt jeg har å gjøre.

Jeg har lyst til å ta kontakt, men jeg er så feig på en måte. Vet ikke helt om dere forstår, men det er et ganske vansklig valg for meg. For jeg VET jeg kommer til å angre når det er forsent, men fortsatt er jeg i tvil..

Hva burde jeg gjøre? 


kommentarer: 29




jeaaneett

09.07.2012 kl.01:27

skjønner at dette kan være vanskelig, virker ikke lett . men syntes du burde ta kontakt, føre det er forsent og du angrer :)

Silje Rimstad

09.07.2012 kl.01:35

uffda. kan ikke skjønne ossen du har hatt det..

jeg synes personlig du burde ta kontakt før det er for sent.. :-)

Derya<3

09.07.2012 kl.01:58

Jeg vet det er rart, her kommer en mann ut fra de bla og skal vaere faren din.. men skal jeg vaere aerlig, INGEN tar pappas plass.. Greit mamma er mamma hun er der, men jeg kan love deg, den forste jeg grater til er ikke mamma i familien.. det er kanskje sann for deg fordi faren din ikke har vaert sa flink.. Men gjor det han ikke gjorde.. Ta det forste steget.. drikking og festing er ikke YOLO dette er ! Du lever en gang, ikke angre en dag nar det er for sent.. folk blir elde, ulykker skjer mye kan skje og gjore at du ikke far tatt kontakt.. Gjor det na for det er for sent.. Pappas side av familien tar ikke kontakt.. og pa en mate har jeg ogsa alltid folt at de burde ta kontakt men jeg tok feil.. fordi de torte ikke fordi jeg var kald og ville ikke ! Gjor det ! Blikjent med ham.. du har flere dager i uka hvor du ikke gjor noe.. spess om du skal ga Media pa Bjerke ! Du har tid da.. du har tid na ogsa ! Vi tar oss tid til alt.. bare ikke foreldrene vare.. Og de er de som bryr seg mest om oss <3 YOLO - you only live once !

christina sandberg

09.07.2012 kl.02:11

Rikke. Jeg har jo kjent deg hele livet, og jeg har sett deg vokse opp uten faren din. Det ser ut som du og Anita har klart dere veldig fint sammen, men jeg vil at du skal tenke over en ting:

Du lever bare en gang. Det er noe vi alle vet, og faren din er ikke et unntak. Hvordan ville du følt deg hvis du fikk en telefon om at faren din var borte, og at du aldri ville se han igjen? Noen ganger er det bedre å angre på det du gjorde, enn det du ikke gjorde.

Husk, ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, og om du føler at du ikke er klar for å møte faren din, er du sannsynligvis ikke det heller. Men det er mange som tar opp kontakt med faren sin, og får et helt unikt forhold senere, mens andre velger å droppe kontakten. Da kan du ihvertfall leve med at du har prøvd!

Lykke til, Rikke, uansett hva du bestemmer deg for!

Rikke Juliane

09.07.2012 kl.02:32

Derya: Du er herlig derya, tuuusentakk! Kom ikke inn på bjerke :( men er nr 16, så håper vi ses! møt meg før skolestart!<3

Cecilie

09.07.2012 kl.03:03

Du burde absolutt ta kontakt. Jeg mistet faren min da jeg var 3 år, og det er trist og vokse opp uten faren sin. Jeg hadde gjort hva som helst for og bare kunne vært med han bare en dag. Og faren din lever, så jeg syns absolutt du burde ta kontakt med han! Spesielt med tanke på at han ville ha kontakt med deg! :)

Carl-Otto

09.07.2012 kl.06:36

Rikke. Hadde jeg vært deg hadde jeg satt med ned å skrevet mye av det du skriver her (og sansynligvis mer) i et brev og sendt han. Dette slik at han skal få en forståelse for ditt savn og dine spørsmål. I tillegg ville jeg ha fortalt om meg selv slik at han kunne få et innblikk i hvem du er.

Du vil nok sansynligvis ha problemer med å oppleve han som en far, men det er muligheter for at du gjennom kontakt vil kunne få en bekjent.

Nora kommenterer tilbake!

09.07.2012 kl.12:12

Det må være trist å vokse opp uten en far! Jeg syntes du burde kontakte han, for som du sier så kommer du til å angre hvis du ikke gjør det. Han savner deg sikkert utrolig mye også!
Så trist! Jeg synes du burde ta kontakt med han før det er for sent! <3

Viktoria Birkeli

09.07.2012 kl.12:42

Du burde helt klart ta kontakt! Kanskje han alt har sett innlegget ditt, og tar kontakten først. Men det er jo faren din, og selvfølgelig kommer det til å være litt rart for deg og møte han osv. Men jeg tror det er verdt det. Litt kleint er det, men du får jo endelig vært med faren din! Og hvis jeg hadde vært i din situsjon ville jeg gjort alt for å møte han.. Men det er ditt valg, og ingen kan tvinge deg til noe som helst, så tenk på hva du selv vil. Og det er også kanskje ganske vanskelig for deg å møte han nå, så lenge han bare dro og du har blitt så stor, men igjen det er faren din.. Og at han dro var jo helt tullete av han, men han fårstod tydeligvis ikkre hva han dro fra. Hver sterk, og aldri gi opp!! :)
For det første så er du utrolig sterk! og det er kjempebra at du tør å skrive dette å vise følelsene dine. Du burde ta kontakt med han så ikke det blir for sent !<3

thomas arnesen

09.07.2012 kl.12:50

strong as youve always been ! <3

har bare tre venner som har vokst opp uten en far, men problemet er at det er 3 for mye ...

tøft av deg å legge ut noe slikt på bloggen din rikke, er her for deg :D <3

Hanne

09.07.2012 kl.13:47

Jeg ville tatt kontakt. Det kan hende det ikke går bra, men da vet du det ihvertfall, så slipper du å gå rundt å tenke på hva som kunne skjedd. Og han er ikke en "ekstra person" i livet ditt, han er faren din. Han ga deg et liv.
Off! Syns du bør ta kontakt med han! Selv om det kan være skummelt.. Skjønner at det kan være vanskelig! Men han er faren din, det er bare å ta kontakt med han på en måte<3

Eila, kommenterer tilbake :-)

09.07.2012 kl.15:56

utrolig bra skrevet av deg! Har selv vokst opp uten far, vi snakker litt på facebook der og da, men har på en måte aldri vært det far og datter båndet som burde vært der. Syntes du skal ta kontakt!

thea havn

09.07.2012 kl.16:32

hei du, jeg vet det kanskje er rart og ha en far du ikke kjenner, tro meg, i feel worse..

Faren min er en av lederne i en kjent MC klubb i norge, og noen mnd før jeg ble født ble han skytt, fordi det var MC krig mellom de to største klubbene i norge.. mamma ville ikke ha noe med han og gjøre. hun var også i sonen for og bli skutt..

Helt til jeg var 6 ante jeg ikke at det var normalt og ha to foreldre en gang.. så når jeg ble syv fant jeg ut at han satt i fengsel. Mamma sa han hadde sitti der for en mildere ting, altså riste i random personer på gata.

Jeg trodde jo på dette, jeg gikk og sånn pshykiatriker (Ellerhvadetheter) for at det ikke skulle klikke i hodet mitt! da gikk jeg fra 1-4 klasse,..

Alle spurte meg "hvor er faren din" "hvem er han" "hvorfor henter han deg ikke etter SFO" det eneste jeg sa var "han bor i amerika, langt, langt borte.." jeg var redd for at de ikke skulle få leke med meg av foreldrene hvis de visste det.. jeg var redd for og bli mobbet enda mer..

I slutten av 4 klasse søkte jeg på navnet hans på google.. det kom opp totur, bankran, voldtekt, osvosv.. jeg hadde lovt mamma og ikke søke på navnet hans.. men jeg gikk til mamma og sa "mamma, har jeg 3 søsken?" så fortalte jeg alt og hun ble sur.

det var først i år jeg fikk møte han. har møtt han to ganger i hele mitt liv, det er kleint, selvfølgelig, fordi han vet jo egentlig ingen ting om meg, men ja, jeg syns du burde ta kontakt,, fordi altså, du har muligheten.. imotsetning til meg.

Katta

09.07.2012 kl.16:46

Rikke, du får huske at det er ikke alle som har hatt en pappa, og du er ikke den eneste som ikke har han. Du kan tenke litt på det med at du er heldig, faren din er i hvertfall i live. Det er mange som ikke har en pappa. Eller en mamma for den saks skyld, du burde være takknemlig for at du har dem begge, og det i live. Du burde tenke over dette og ta sjansen. Ring ham, ta kontakt, fordi du kan, han er der. Det er ikke sånn at han bare kan valse inn i livet ditt nå, og at alt skal bli normalt, så klart blir det rart, du er ikke vandt til det, eller han. Men du kan gjøre et forsøk, og når du tenker tilbake på det en gang, kan du være stolt over at du gjorde et forsøk, at du faktisk prøvde, ikke avviste det. Jeg skjønner at det kan være skummelt, rart og til og med ukomfortabelt, men er det ikke sånn når du møter en ny venn også? Det er litt det samme? Men det går jo over ikke sant :) Det kan hende du trenger han en gang vet du :) Og når noen spør kan du være stolt og si du prøvde, og funker det ikke så funker det ikke, hvis du har gjort ditt beste kan man ikke klage. Og funker det, så gratulerer! :)

Erle Carter

09.07.2012 kl.16:54

Uff.. Jeg synest du burde ta kontakt før det er forsent.
Skjønner deg godt, og det må være utrolig tungt! Enig i det vennen din sier. Gjør det før det er forsent :)
utrolig bra skrevet! jeg beklager du føler det slikt, men ta kontakt. Alle fortjener å ha en far. Kanskje det er kleint på starten, men senere så e dere godt kjent med hverandre

Anniken Øyen

09.07.2012 kl.17:39

jeg kan ikke si at jeg skjønner deg godt osv. for jeg har ikke opplevd noe sånt selv. men har medfølelse å tror at det kommer til å gå bra hvis du både velger å møte han og ikke.

har ei venninne som flytta inn hos faren sin for noen måneder siden, da var det over ti år siden hun sist hadde sett han. hun flytta også inn med søsken hun aldri hadde møtt før. å hun sier selv at hun har aldri hatt det så bra som nå. husk det er ditt eget valg, å det spiller ingen rolle hva andre sier du burde gjøre. det er du som føler det sånn du føler det :) lykke til med valget:-)

kjempefin blogg forresten :D
Jeg syntes du bude ta kontakt med han, har den følelsen selv. Pappa stakk også fra oss da jeg var ganske liten. Vi har ikke så særlig god kontakt som andre men jeg snakker med pappa kanskje 2-3 ganger i året. Sist jeg snakket med han var faktisk igår, jeg ringte han bare for å snakke litt siden det var så lengesiden. Så du burde ta kontakt! :)

sv: ja, heh bor på stovner! :)
uff ! kan ikke forestille meg hvordan du har det :(

Saragu // kommenterer tilbake

09.07.2012 kl.20:40

Du burde ta kontakt med han. Men har ikke vært igjennom det samme så litt vannesklig for meg å tenke igjennom hvordan du har det. :(

Mia M

09.07.2012 kl.20:56

Du burde gi det et nytt forsøk!! :) lykke til med det valget du tar, håper det ordner seg!!:)
bra skrevet, ta kontakt med han!

Junie.

10.07.2012 kl.15:45

du er verdt gull,vennen. Jeg er her uansett, masse lykke til <3 ilu

Alexandra

10.07.2012 kl.21:28

Hei jeg vet akkuratt hvordan du har det. Faren min stakk også av og jeg har også møtt han etter det men da brøt han kontakten helt sånn plutselig igjen så jeg vet hvordan du har det.

Rikke

12.07.2012 kl.19:52

Det er ingen som sier at dere skal bli bestisser med en gang, ingen som sier dere må treffe hverandre hverandre en gang i mnd, men det er ålreit å vite hvor man kommer fra, vite hva du har fra han, kanskje du har besteforeldre?

Selvom man ikke må ha kontakt støtt og stadig, er det en trygghet i å vite at der ute er familien min, og trenger jeg de er jeg velkommen til å ta kontakt.

Han har sikkert heller ingen "trening" i å være en far, så kanskje man kan starte som bekjente?

Man angrer sjelden på det man gjør, det blir etterhvert til en erfaring som er med og former oss. Men, det du har lyst til å gjøre, men aldri tør? den er verre :) Lykke til

Legg igjen en kommentar

RIKKE JULIANE

Er en jente på 18 år fra Oslo. Mine interesser er mote, sminke, innebandy, fotografi, venner, familie og kjæresten. Kontakt meg på rikke-juliane@hotmail.com
hits